Krav til tariffoppgjøret 2004.

 

Fagforbundet avd. 47  -Buss- og Sporveisbetjeningens Forening (BSF) har diskutert tariffoppgjøret 2004 i styre- og medlemsmøte. Vi  fremmer følgende hovedkravkrav:

 

 

1.   Lønn

 

·       Anstendig lønn for stort ansvar: Minimum kr. 255.000 i året + kr. 30.000 for fagbrev.

 

·       Kveldstillegg: Kveldstillegg 40% av timelønn fra kl. 17.00 –06.00.

 

·       Helgetillegg: Helgetillegg 40% av timelønn hele helga fra lørdag kl. 06.00 til søndag kl. 24.00 / ut skiftets lengde.

 

·       Overtid: All overtid betales med 100% tillegg på søndager/helligdager og fridager (turnusfri).

 

·       Bevegelige helligdager: Arbeid på bevegelige helligdager betales med 133% tillegg.

 

·       Delt dagsverk kompenseres med minimum 2 x timelønna

 

 

2.   Arbeidstid

 

·       Ukentlig arbeidstid: 33.6 t/uke for alt arbeid med varierende arbeidstid, også delt dagsverk.

 

·       Lengde på skift: Ingen skift over 8 timer – av hensyn til aktsomhets- og sikkerhetsprinsipper – trøtthet dreper.

 

·       Pauser – utstrekk: Minimum 40 minutters pause for skift over 5 timer. Ingen trekk av lønn over 30 minutters pause. Maks. utstrekk før/etter pause 4 ½ time.

·       Delt dagsverk: Delt dagsverk kan kun brukes mandag til fredag mellom kl. 05.00 og 18.00 –mønstres minimum som gjennomsnitts arbeidsdag .

 

·       Normalarbeidsdag: Normalarbeidsdag fra kl. 06.00 til 17.00 – Arbeidstiden begynner og slutter samme (stasjonerings-) sted.

 

·       Helgearbeid: Arbeid maks hver 3. helg.

 

·       Veskeoppgjør: Veskeoppgjør daglig i betalt tid.

 

 

1.   Pensjon

 

·       Pensjonsytelse: Minimum 66% ytelsesbasert pensjon. All inntekt skal være pensjonsgivende.

 

 

2.   Annet

 

·       Sykelønn: Sykelønn forskutteres så lenge det er sykelønnsrettig­heter.

 

·       Omsorgspermisjon: Omsorgspermisjon (fødselspermisjon for fedre) i 14 dager med full lønn.

 

·       Leilighetsvise forsinkelser: Bestemmelsen må bort.

 

·        Om fagbevegelsen ikke lykkes i å slå tilbake angrepene på AML ,som regjeringas forslag om å tillate midlertidige ansettelser, må LOs strategi for tariffoppgjøret 2004 være å kreve formuleringer tatt inn i tariffavtalene som ivaretar våre interesser.

 

·        Vi krever at oppgjøret gjennomføres forbundsvist.

 

 

 

Ole R. Berg

Leder BSF     

 

                                                                     

Malte kollektivfelt på Elgeseter bru:

Gratulerer med nytt kollektivfelt! Eller?

Studentlaget til Naturvernforbundet og Natur og Ungdom, og Trondheim NU, malte den 12.9, kl 05.00, kollektivfeltet på Elgeseter bru i Trondheim.

- Vi gjør det politikerne ikke klarer. Det er ikke vanskelig å bedre kollektivtilbudet, sier Anders Ettestøl fra studentlaget.

Seint i natt, malte aksjonistene opp et bussfelt for å slippe bussen fram i morgenrushet.

- Kollektivfelt gjør det raskere og bedre å reise kollektivt. Når politikerne ikke får ut fingern, må vi hjelpe dem og vise hvor lett det er, fortsetter Ettestøl.

Aksjonistene har også laget en nettside i samarbeid med Kollektivkampanjen, der bl. A. BSF deltar. Sjekk www.kollektivkampanjen.no.

Dessverre ble det malte bussfeltet fjernet av kommunens folk etter få timer.

 

 

140 bussjåfører frykter for jobben

Busstilbudet på Hedmarken legges ut på anbud. Hvis NorgesBuss, som nå kjører rutene, taper, kan 140 sjåfører gå en usikker framtid i møte.

Marte Torsdatter Leland

Anbudskonkurransen åpner for at alle som fyller vilkårene for persontransport kan få rettighetene til å kjøre blant annet rute- og skolebussene på Hedmarken. I dag er det NorgesBuss som kjører disse og 140 sjåfører reagerer på vilkårene i anbudet.
- Det er helt åpent hvem som kan vinne. Vi frykter selvsagt at det er selskapet med de dårligste arbeidsavtalene som vinner. Alt dreier seg jo om penger, sier Magne Mathiassen i NorgesBuss.

Mister avtaler
I følge Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) utgjør lønnsutgiftene i et lokalt busselskap 60 prosent av de totale kostnadene. Når selskapene skal legge fram gunstige anbud for politikerne kommer det ikke utenom å kutte på lønnskostnader, mener NTF.
Bussjåførene som kjører barn og unge på skolebusser og stamruter og bybusser vil ikke sette seg mot anbud i seg selv, men reagerer på vilkårene. I en anbudskonkurranse har de ikke mulighet til å ta med seg sine lokale lønns- og pensjonsavtaler.
- Vi ønsker ordningen som en virksomhetsoverdragelse, sier Mathiassen.
I så tilfelle vil ansatte kunne ta med seg sine lokale lønns- pensjonsavtaler.
Men det vil ikke Hedmark Trafikk. Det vil bety at Hedmark Trafikk sitter igjen med arbeidsgiveransvaret for ansatte i et selskap som i dag kjører bussruter i Hedmark, men som eventuelt taper i den anbudsrunden som pågår, mener Hedmark Trafikks direktør Gunnar Jacobsen.
Slik anbudsdokumentene nå ser ut er ikke selskapene forpliktet til å tilby annet enn gjeldende, landsomfattende tariffavtale.

Bussrot
- Vi frykter selvsagt at vi mister jobben. Vi har fortrinnsrett, men det er bare hvis selskapet har behov, sier Mathiassen.
I realiteten tror han at de fleste vil få arbeid i et eventuelt nytt selskap, men med dårligere forutsetninger.
Mens Hedmark Trafikk understreker at anbudskonkurransen vil komme de reisende til gode og vil styrke busstilbudet, mener bussjåførene at det motsatte kan skje.
- I verste fall er det forskjellige busselskaper som får de forskjellige områdene. Det kan føre til at flere må gå i deltidsstillinger, og mere rot, sier Mathiassen.

Kjører fra neste år
Bussjåførene spør seg også hvordan man skal finne selskaper som vil invester og satse på tilbudet i en kontrakt som bare varer i fem år.
- Vi mener kontrakten som tildeles må vare i minst ti år. Det skaper for mye usikkerhet og ustabilitet når vi risikerer å få enda et nytt selskap etter fem år, mener han.
Anbudene åpnes 4. november, og det vinnende selskapet skal kjøre buss i distriktet fra april neste år.
Verken Gunnar Jacobsen i Hedmark Trafikk eller leder i fylkesutvalget for samferdsel, miljø og plan, Bjarne Sandbæk (A) var tilgjengelig for kommentar i går.

 

En æra er over?

 

Det blir litt rart nå når Helge Johnsen har gått av med pensjon. Ikke bare fordi han har vært medlem av fagforeninga i 30 år, men fordi han er en av den ”gamle garden” som alltid har vært her. Det samme gjelder Alf Magne Haugen, som også er blitt pensjonist. En person som alle tillitsvalgte og de fleste andre har hatt et ”forhold” til siden tidenes morgen. Også han fagforeningsmedlem i alle år. Vi kommer også til å savne andre kolleger som har gått over i pensjonistenes rekker det siste året, men la meg nevne en spesielt. Øyvind Fredriksen, alias Raske Fredrik, har også forlatt skuta. En markert personlighet og trofast medlem i alle år.

 

Disse medlemmene og kollegene har på hver sin måte vært en markert del av miljøet her på TT. De har representer stabiliteten, kontinuiteten og ikke minsk humøret. Jeg har liksom tenkt at disse alltid skulle være her, men sånn er altså ikke livet. Noen kommer og noen går. Vi som er igjen føler oss litt ”fattigere” når disse nå har sluttet. Og det er flere av den gamle garden som kommer til å slutte i løpet av neste år. Det er litt rist at gamle kolleger og kamerater slutter, men livet må gå videre. Vi som er igjen, og alle nye som begynner, må prøve å ta vare på det som disse veteranene har lært oss om samhold, kameratskap, yrkesstolthet og ikke minst humør. Alle disse tre var kjent for sitt gode humør og sine skarpe tunger. Det trenger vi for å lyse opp en grå hverdag. Vi ønsker dem lykke til i sin nye ”langhelg” som Helge kalte det, og håper at de vil opprettholde kontakten med sin gamle arbeidsplass og sin gamle fagforening også i årene fremover.

 

Ole Roger

 

 

Dramatisk for velferden

 

Av Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten

 

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2004 er dramatisk for kommuneøkonomien og dermed for folks velferd her i landet. Underskuddene i kommunesektoren har ligget på fra 6 til 11 milliarder kroner årlig de siste seks årene, og i følge regjeringens egne anslag skal den bli omkring 8 milliarder kroner neste år. Det er med andre ord en planlagt og systematisk svekking av den offentlige velferden vi står overfor. Det private forbruket skal nok en gang øke langt mer enn det offentlige.

 

      Det vi står overfor, er med andre ord noe langt mer og alvorlig enn et par milliarder kroner for lite til kommune-Norge for neste år. Det vi opplever nå, er et politisk-ideologisk prosjekt for å forandre Norge. Under den årlige kranglingen om bevilgningene til kommuner og sykehus foregår det en omdanning av den norske velferdsstaten. Den nordiske velferdsmodellen, basert på universelle ordninger og i all hovedsak heloffentlige tjenester, skal omdannes til en modell der velferd i økende grad blir en privatsak.

 

Ny velferdsmodell

Den prinsipielle omleggingen av velferdsmodell oppnår regjeringen gjennom privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester, økning av gebyrer og egenandeler, prioritering av privat forbruk framfor offentlig (henholdsvis 3,5 og 0,5 prosent i det opprinnelige budsjett for inneværende år), at det gjøres lettere å etablere private alternativer (blant annet gjennom den såkalte ”friskoleloven” og sykehusreformen) samt at det foregår en glidende overgang fra universelle rettigheter til behovsprøving. Riktignok heter det ikke behovsprøving lenger, målretting og skreddersøm har blitt nyordene for å vende tilbake til tidligere tiders forsorgsmodell.

      Det er både helhet og sammenheng i regjeringens politikk. Når offentlige tjenester sultefores, slik at både kvalitet og omfang svekkes, samtidig som det oppmuntres til privatisering og konkurranseutsetting, blant annet gjennom omlegging av momssystemet overfor kommunene, så er det ikke vanskelig å skjønne hvor regjeringen vil. Nyordningen med generell momskompensasjon vil føre til at kommuner som i framtida øker graden av eksterne innkjøp, vil tjene på det, mens andre vil tape.

 

Kommunal gjeldsbombe

Det mest dramatiske for kommuneøkonomien er den systematiske akkumulering (oppsamling) av elendighet som foregår. Med et anslått underskudd på 8 milliarder kroner neste år, vil Bondevik-regjeringen sørge for at profetien om sju magre år går i oppfyllelse – med totalt 60 milliarder kroner i akkumulert underskudd for kommune-Norge. Det bygger seg med andre opp en gjeldsbombe i kommune-Norge, og det gjør selvfølgelig ikke saken særlig bedre at alle de tre siste regjeringene har bidratt til denne konsekvente seigpiningen av de kommunale velferdstjenestene.

      Kommunenes driftsresultat var i fjor på 0, det lavest noen gang. Det er enighet om at driftsresultatet må ligge på omkring 3 prosent for at kommunene skal kunne opprettholde sin virksomhet. Alt under 3 prosent betyr med andre ord en nedbygging av velferden. Når vi vet at det gjennomsnittlige driftsresultatet i kommune-Norge i årene 1999-2001 lå under 2 prosent, og at KS frykter negativt driftsresultat i år, så understreker det alvoret i situasjonen. Det går fra vondt til verre. Resultatet blir oppsigelser av ansatte og nedskjæringer i skole og eldreomsorg. I fjor var det nedgang i den offentlige sysselsettingen her i landet for første gang siden krigen.

 

Feilaktig og tilslørende

Regjeringens framstilling av kommuneøkonomien for 2004 er i tillegg feilaktig og tilslørende. Når de hevder at kommunenes frie midler vil øke med 1,3 milliarder kroner, er det en sannhet med store modifikasjoner. De såkalte demografiske endringer, altså dette at tallet på eldre og skoleelever endres, vil automatisk kreve 1,6 milliarder kroner ekstra neste år – basert på nåværende nivå på tjenestene. Dermed er vi allerede over på minussiden på kommunenes frie midler. I tillegg til dette kommer årets svikt i skatteinngang på minst 1,5 milliarder kroner, som ikke kompenseres. Som om ikke dette er nok, opererer regjeringen med helt urealistiske anslag for skattesvikten neste år på kun 500 millioner, mens KS opererer med 1,5 milliarder og Aftenpostens kommentator antyder tall opp mot 5 milliarder kroner. Bare i Oslo meldte kommunen nylig en inntektssvikt i 2004 på over en milliard kroner, som et resultat av regjeringens budsjett og redusert skatteinngang.

      Den samme tilsløringen av realitetene opplever vi innen sykehussektoren. Der skryter regjeringen på seg en milliard kroner ekstra i 2004. I realiteten innebærer imidlertid dette en underfinansiering på mellom en og to milliarder kroner. Forklaringen ligger i at sykehussektoren allerede i august i år lå an til et underskudd for inneværende år på 2,3 milliarder kroner. Dersom det kommer en milliard ekstra i 2004, gjenstår det altså minst 1,3 milliarder. Dette må enten dekkes inn gjennom beinhard effektivisering, eller gjennom at aktivitetsnivået reduseres.

 

De som har minst taper

Det er ikke vanskelig å identifisere hvem som er taperne i regjeringens budsjettforslag. I tillegg til det som allerede er nevnt, underfinansieres opptrappingsplanen for psykisk helse med en halv milliard kroner. Taket for egenandeler på helsetjenester blir nesten doblet – fra 1350 til 2500 kroner. Sammen med redusert innsats innen attføring og rehabilitering sparer regjeringen 1,3 milliarder kroner på dette, noe som vil dekke opp vel halvparten av de skattelettene som kommer neste år – hvorav en halv milliard er nye.

      Tar vi i tillegg med svekkingen av sykelønnsordningen, svekkingen av permitteringsordningen, det provoserende angrepet på stillingsvernet – gjennom å åpne for enda flere midlertidige ansettelser – og den planlagte økningen i arbeidsløsheten på 20.000, så trer konturene fram av et råere samfunn med et mer brutalt arbeidsliv og et ytterligere press på mange av dem som allerede har minst å rutte med.

      At regjeringen uten mye pomp og prakt nå foreslår den første retretten i forhold til sykehusreformen, ved at satsen for den innsatsstyrte finansieringen av sykehusene reduseres fra 60 til 40 prosent, er vel verdt å merke seg. Skal vi dømme etter andres erfaringer fra tilsvarende markedsreform innen sykehussektoren, for eksempel i New Zealand, skal vi nok få oppleve flere retretter.

 

Kommuneopprør?

Så vel velferdsmodell som velferdsnivå er altså satt under ytterligere press. Situasjonen er dramatisk. Den er ikke resultat av en nødvendig utvikling, men av bevisste politiske prioriteringer. I det ligger det også at det er mulig å endre utviklingen. Det som nå trengs, er økt politisk og organisatorisk press fra så vel fagbevegelse, som andre interesseorganisasjoner og de lokalpolitikere som vil noe annet.

      Allerede da Kommuneproposisjonen ble behandlet i vår, var det flertall på Stortinget for en styrking av kommuneøkonomien. Mens SP og SV gikk inn for 4-4,5, AP 3 og FrP 1,5 milliarder kroner mer, var det dermed i alle fall et klart flertall for sistnevnte økning. At regjeringen ser bort fra dette, er i seg selv en provokasjon, ikke minst etter som statsministeren i kommunevalgkampen kom med halvkvedede viser om at det var vilje til å øke bevilgningene ut over regjeringens forslag i Kommuneproposisjonen. At valgtaperen KrF tør å stille seg bak det budsjettforslaget som nå er lagt fram, tyder vel på at taburetter er viktigere enn mye annet.

      Det vi nå trenger, på kort sikt for å stanse undergravingen av velferden og på lang sikt for å stanse omleggingen av hele velferdsmodellen, er et kommuneopprør – i allianse med interesseorganisasjonene. Nær 90 kommuner har allerede sluttet seg til Folkeaksjonen Velferd, som ble etablert under parolen ”Forsvar velferden – styrk kommuneøkonomien!” Ordførere og andre lokalpolitikere vil i økende grad bli stilt overfor valget: Lojalitet i forhold til den statlige innstrammingspolitikken, eller lojalitet i forhold til innbyggernes behov for velferdstjenester. Med regjeringens politikk gjøres dette valget stadig lettere.