Redaktør. Magne Kvernstad

 

Litt sent ute med nytt nummer, men bedre sent enn aldri. Godt Nyttår til alle. Vi er inne i en travel periode med rettssaker og mye annet som krever mye arbeid. Det hevdes blant annet at Team Trafikk har et stort problem med sine rutiner på vedlikeholdssiden. Bussene blir etter manges mening så dårlig vedlikeholdt at de blir betraktet som trafikkfarlige. Undertegnede har ikke opplevd en så massiv kritikk av vedlikeholdet siden han begynte i firmaet for 10 år siden. Hva som er riktig er vanskelig å si, men at vi har et problem å løse er ganske sikkert. Tiden vil vise hva som blir løsningen på dette problemet. Ellers har foreningen avholdt årsmøte, hvor det etter sigende var veldig lite aktivitet og diskusjoner, noe som er rart. Det er jo som regel høy diskusjonstemperatur på disse møtene, men det vil vel kanskje si at medlemmene er fornøyd med den jobben som foreninga gjør. Redaksjonskomiteen er litt treg, men vi må jobbe videre med det vi planla på siste møte.

 

 

 

 

Vil også minne om vår e-post adresse som er:

 

mailto:bsf047@team-as.no

 

Vår hjemmeside er:

 

www.fagforening.no

 

 

Redaktør. Magne Kvernstad

 

Redaksjonskomite. Tore Johansen, Roland Knutsson, Thrond Throseth

 

 

 

Ansvarlig utgiver. BSF v/Ole Roger Berg.

 

 

 

 

Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti

og Venstre angriper arbeidsløse!

 

Av John-Peder Denstad

Sekretær BSF

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Stortingets flertall bestående av regjeringspartiene og Frp har vedtatt inn­stramninger i reglene for utbetaling av dagpenger ved arbeids­løshet. Dette er rein og utilslørt høyrepolitikk. Selv med økende arbeidsløshet kutter regjeringa grovt i dagpengeordningen. Dette er urettferdig, usosialt, uakseptabelt for de arbeidsløse og pro­voserer fagbevegelsen kraftig. Bondevikregjeringa og Fremskrittspartiet viser sitt sanne ansikt, og styrer mot at Norge skal bli et forsorgs­samfunn i stedet for en velferdsstat.

 

Usolidariske innstramninger i reglene for utbetalinger av dagpenger.

 

Bondevikregjeringa har som et overordnet mål å gi store skattelettelser til de som tjener godt fra før. I statsbudsjettet for 2003 finansierer regjeringa skattelettelsene til de bedre stilte med innstramminger for de som har behov for trygghet i en vanskelig tid.

Under følger en kortfattet oversikt over de nye reglene gjeldende fra 1. januar 2003:

 

Kravet til minsteinntekt økes fra 1 1/4 G til 1 1/2 G.
For å få rett til dagpenger må den arbeidssøkende i det sist sluttede kalenderår hatt en inntekt på minimum 1 ½ ganger folketrygdens grunnbeløp (G). 1 G er for tiden kr 54 170,-.

 

Ventetiden (karenstida) for å få dagpenger økes fra 3 til 5 dager.
Dette innebærer at en arbeidssøkende ikke vil få dagpenger før vedkommende har vært meldt arbeidssøkende i minst 5 av de siste 10 dagene.
 
Lengden på Arbeidsløshetstrygd senkes fra 156 uker til 104 uker.
Tidligere har arbeidssøkende kunne fått Atrygd for inntil 156 uker (3 år), dette er nå senket til 104 uker (2 år). Dette er et angrep på de langtidsarbeidsløse som vil bli henvist til sosialkontorene.
 
Ferietillegget fjernes.
Tidligere fikk de som hadde mottatt dagpenger mer enn 8 uker i løpet av et kalenderår, et ferietillegg på 9,5 % av de dagpengene som ble utbetalt i kalenderåret. Denne ordningen er nå fjernet.
 
Kravet til arbeidstidsreduksjon økes fra 40 til 50 % av arbeidstid forut for arbeidsløshet for å kunne motta dagpenger.
For å ha rett til dagpenger, må den ordinære arbeidstiden være redusert minst 50 %. Dette er også av betydning for de som blir permitterte. Permittering på mindre enn 50 % vil innebære at den permitterte ikke vil ha krav på dagpenger.

 

 

Lovspalten:

 

Rett til fri på religiøse høytidsdager

Den som står tilsluttet et annet trossamfunn enn Den Norske Kirke har rett til 2 fridager i året i forbindelse med sine religiøse høytidsdager. Men du må arbeide dem inn på andre dager.

Her er hva som står i Lov om trossamfunn

§ 27a. Den som ikkje høyrer til Den norske kyrkja har rett til fri frå arbeid, skulegang, tenesteplikt og liknande i opp til to dagar kvart år i samband med religiøse høgtider etter vedkomande sin religion.

Arbeidsgjevar har rett til å krevja at desse fridagane vert arbeidd inn att av arbeidstakar. Etter førehandstingingar med arbeidstakaren fastset arbeidsgjevaren når innarbeidinga skal skje.

Arbeidstakar som ynskjer å nytte denne retten til fridagar, skal gje arbeidsgjevaren varsel seinast 14 dagar på førehand.

Dersom vedkomande religion høgtidar meir enn to religiøse høgtidsdagar kvart år, og desse fell utanom dei fridagane som elles gjeld her i riket, kan vedkomande sjølv velje dei to fridagane han har rett til, som religiøse høgtidsdagar.

Innarbeiding av fri som er gitt i medhald av paragrafen her, vert ikkje rekna som overtid jamvel om arbeidstida overstig dei timetal som er fastsett i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. §§ 46 og 47.

 

De ”manglende” 20 minutter til veskeoppgjør.

 

Jag har fått en del spørsmål om dette i den siste tiden. Historien er som følger:

I tariffavtalen står det at 20 minutter pr. uke til veskeoppgjør er innbakt i timelønna. Det betyr at for noen år siden fikk vi i forbindelse med et tariffoppgjør litt høyere timelønn, mot at vi forpliktet oss til å arbeide 20 minutter ekstra i uka. Genialt av de sentrale forhandlerne, spør du meg. Vi har i alle tariffoppgjør siden foreslått at dette punktet må fjernes, slik at vi får tilbake normalarbeidstida, men har ikke fått gehør for det.

 

ORB

 

 

 

 

Klasse dreper


Helse er et klassespørsmål. Inntekt, utdanning og yrke er i stor grad avgjørende for folks helsetilstand og hvor lenge de lever. Helseulikhetene har dessuten økt i løpet av de siste tretti årene.

 

«Sosioøkonomisk helseulikhet har økt i Norge i løpet av de siste tretti årene», heter det så fint i den nye stortingsmeldingen om Folkehelsepolitikk. Brutalt sagt: Klasse dreper.
Resultatene viser med en nesten tragisk tydelighet at helse har en svært stor sammenheng med yrket, fastslår svensk LO i sin undersøkelse «Ohälsans trappa». De svenske tallene samsvarer godt med norske tilstander. Og det er dyster lesning!

For uansett hvordan helse vurderes så er det tydelige klasseskiller i helsebildet. Inntekt, utdanning og yrke avgjør i stor grad din helsetilstand, livskvalitet og levealder. Det virkelig bekymringsfulle er at ny forskning tyder på at helseulikhetene mellom inntektsgruppene er økende, i hvert fall når det gjelder for tidlig død. De privilegerte  hvis det er mulig å bruke et slikt begrep i et velferdssamfunn, lever lenger og har en bedre helse; mens svakere grupper ikke tar del i helsegevinstene.

Og den virkelig nye store gruppen med helsetapere er våre nye landsmenn. Innvandrere fra ikke-vestlige land har betydelig dårligere helse enn etnisk norske. Og internasjonale sammenligninger tyder på at forskjellene neppe er mindre i Norge eller resten av Norden, enn i andre vesteuropeiske land.

Røyking
Den pågående røykekampanjen skal prøve å skremme folk til å slutte. Kanskje hadde det vært mer effektivt å bruke ressurser på å utjevne de sosiale ulikhetene. For også røyking er langt på vei et klassespørsmål.

To av fem personer i alderen 25-74 år med grunnskole som høyeste utdanning røyker, mens bare en av fem med universitets- og høyskoleutdanning røyker. Forskjellen er større blant unge enn eldre. De svenske LO-tallene bekrefter at andelen dagligrøykere er langt høyere blant arbeidere enn blant høyere funksjonærer.
Og i Stortingsmelding nr. 16 frykter man at tobakksbruken i tida framover vil bidra til enda større sosiale forskjeller i helse i årene som kommer. En av indikasjonene på det er at elever på yrkesfag røyker mer enn elevene på allmennfag.
Og vi vet også at rekrutteringen til universitet og høyskoler er sosialt skjev. Det anslås at 50 000 av dagens tenåringer vil dø av tobakkrelaterte sykdommer. Årlig dreper røyken ca. 8000 mennesker i Norge.

Mye fakta
Gjennom flere år har sosial ulikhet i helse vært en prioritert utfordring i flere land. Regjeringen uttaler selv at «det er påfallende at dette har vært et lite påaktet tema i Norge».
Men forskjellige norske undersøkelser dokumenterer uten tvil sammenhengen mellom sosial status og helse:

• De regionale helseforskjellene mellom de fattigste og rikeste områdene av Oslo, målt i forventet levealder og dødelighet, var like store i perioden 1971-80 som i perioden 1881-90.

• De geografiske forskjellene i dødelighet i Oslo er på nivå med forskjellene mellom rike og fattige områder i USA og England.

• Ufaglærte unge arbeidere i Oslo har dobbelt så høy dødelighet som menn med høy status.

• Det er flere ganger større hyppighet av for eksempel hjerte- og karsykdommer og psykiske problemer i gruppen med lavest inntekt, sett i forhold til de med høyest inntekt.

• Jo lavere utdanningsnivå, jo dårligere egenvurdert helse.

• Det er betydelige sosiale forskjeller når det gjelder overvekt, kostvaner, røykevaner og mosjonsvaner.

• Ufaglærte arbeidere har tre ganger så høyt sykefravær som menn på høyeste funksjonærnivå.

• Undersøkelse i Nord-Trøndelag viser at yngre personer med grunnskoleutdanning har 6-7 ganger så høy uførerisiko som personer med høyskole/universitetsutdanning.

• Allerede i barns første leveår varierer omfanget av både langvarig sykdom og sykehusinnleggelser systematisk mellom hvilken sosial gruppe foreldrene befinner seg i.

• Barn av foreldre med lav utdanning rammes oftere enn andre av luftveissykdommer og astma.

• Personer med utdanning på hovedfagsnivå kan forvente å leve halvannet år lenger etter en kreftdiagnose enn personer med kun grunnskole, selv når det tas hensyn til stadium ved diagnosetidspunktet, krefttype og aldersforskjeller.

Jobb og helse
Stortingsmeldingen om Folkehelsepolitikken berører i svært liten grad arbeidslivet. Det konstateres at sykefraværet og antallet nye uføretrygdete har økt kraftig på slutten av 1990-tallet. Utover det vises det i hovedsak til Sandmanutvalget, Arbeidslivslovutvalget og Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv.

Den svenske LO-rapporten «Ohälsans trappa» dokumenterer derimot tydelig sammenhengen mellom yrke og helse. Og de konkluderer slik: «Når de ulike resultatene i rapporten om forekomsten av langvarig sykdom, smerter i bevegelsesorganer og psykiske problemer legges sammen, så ser vi et meget tydelig bilde av at helse er svært sterkt klasseinndelt. Med dette mener vi at det eksisterer sterke og systematiske sammenhenger mellom helse og yrke».

Og dokumentasjonen er igjen brutal: Nederst i helsetrappen finner vi kvinnelige arbeidere; mens det er en mann, høyere funksjonær, som troner øverst i trappen. For henne er det fire ganger så vanlig å bli langtidssykemeldt enn for ham. Den vanligste langvarige sykdommen, som også er mest bundet til klasse, er smerter i ledd, muskler og skjelett. Som i Norge er dette også i Sverige den mest vanlig årsaken til uføretrygd.

Sterke smerter i skuldre eller nakke er fem til seks ganger vanligere blant kvinnelige arbeidere enn mannlige høyere funksjonærer. Og på andre områder som hodeverk, søvnproblemer, smerter i andre deler av kroppen og ryggproblemer er det tilsvarende tall. Fakta viser også en klar sammenheng mellom helse og lønn. Lav lønn kan ofte bety dårlig helsetilstand, mens de best betalte også har best helse. Svensk LO understreker at lønnen i seg selv ikke bestemmer folks helse, men at det er en solid sammenheng mellom lav lønn, dårlig arbeidsmiljø og liten frihet i arbeidet.

Vilje til handling
Både norske og internasjonale undersøkelser viser at overvekt og fedme er i ferd med å bli en av de virkelig store heleproblemene. Også her er det klare sosiale forskjeller.

– Livsrelaterte sykdommer har enorme kostnader for den enkelte i form av redusert livskvalitet og tapte leveår, og kostnadene for samfunnet bare øker, konstaterte helseminister Dagfinn Høybråten da stortingsmeldingen ble presentert. Han peker ut fire veier for et sunnere Norge.

• Skape gode forutsetninger for å ta ansvar for egen helse.

• Bygge allianser og infrastruktur for folkehelse.

• Helsetjenestene skal forebygge mer for å reparere mindre.

• Tiltak basert på erfaring og kunnskap.

For å lykkes ønsker Høybråten samarbeid med alle organiserte interesser i arbeids- og samfunnsliv og myndighetene. Og det betyr at fagbevegelsen i Norge nå utfordres og inviteres til å engasjere seg på et område hvor de i likhet med resten av samfunnet har vært «påfallende passive», for å sitere Stortingsmelding nr. 16.

LO-Aktuelt: Svein-Yngve Madssen
 

 

Om å respektere hverandre

 

I vår fagforening har alle medlemmer de samme rettigheter og muligheter. La det være helt klart. Årsaken til at jeg skriver dette er at jeg i det siste har fått høre at enkelte medlemmer, bl.a. noen som ikke kjører buss, har fått dulgte meldinger fra andre medlemmer om at de ikke har noe å gjøre på medlems- eller årsmøter. Dette er fullstendig uakseptabelt. På våre medlems- eller årsmøter er alle medlemmer like velkomne. Vi ønsker ikke å ha en kultur i vår forening der det er noen A- og noen B-medlemmer.

 

Den samme problemstillingen har dukket opp i forhold til våre kolleger som tidligere ble kalt reserver eller timelønte. Enkelte av disse medlemmene får høre at de ikke er ordentlige medlemmer, at de ikke er ordentlige sjåfører osv. Rakkel-sjåfør, dere skummer bare fløten, dere tar de beste skiftene, jøss er du på jobb no?, er noen reaksjoner de har fått. Hver for seg er kanskje slike uttrykk så alvorlige, men hvis du får høre dette stadig vekk, så blir det ikke akkurat lystbetont å gå på jobb. Dette dreier seg om medlemmer som har tatt andre valg en vi som er 100 % fast ansatt. Noen prioritere å arbeide hjemme, ta seg av unger eller gamle foreldre og velger derfor å jobbe mindre enn 100 %. Noen gjør det selvsagt også fordi det kan gi en følelse av litt mer frihet enn å gå i fast turnus. Dette innebærer at de tar en sjanse og gir avkall på den tryggheten det er å ha fast jobb, muligheten til å få bedre ansiennitet osv. Selv om foreningen primært ønsker at flest mulig ansatte skal ha full jobb, så må vi respektere at noen velger annerledes. Og disse har hittil hatt få andre muligheter enn å ta et reservenummer. Og de er faktisk høyst nødvendige medarbeidere i dagens situasjon. Og enda viktigere blir de dersom vi skal få muligheten til å redusere helgekjøringa for de som jobber full stilling i vanlig turnus. Nå har vi fått alle disse over på en liten fast 10 % stilling, og det innebærer en bedring av deres rettigheter. Kanskje kan vi videreutvikle dette? 

 

Den motsatte problemstillingen er også gjenstand for litt slenging med leppa. Noen jobber så mye overtid de kan få av forskjellige årsaker. Noen er aleneforsørgere, noen ønsker friheten til å unne seg lange reiser til fremmede land, noen vil ha en levestandard over det de kan med en vanlig lønn, andre har kommet ut i økonomiske problemer osv. Noen av våre medlemmer av utenlandsk opprinnelse har fått slengt etter seg at ”du må jage kona ut i jobb”. Det kan være mange årsaker til at kona ikke er ut i jobb, men vi har ingen rett til å legge oss bort i det. Noe av dette sies selvsagt i fleip, men får du høre det mange nok ganger så blir det ikke særlig morsomt etter hvert.

 

Folk må ta sine egne valg og vi har ingen rett til å legge oss bort i hvorfor folk jobber mindre eller mer enn vanlig. I alle fall ikke så lenge man holder seg innen det som er lovlig. Og det er primært arbeidskjøper som skal sørge for at lovens regler følges. Foreninga bare sørger for å påpeke at her finnes det en lov som er laget for å beskytte arbeidsfolk, og så lenge den gjelder, så skal den følges.

 

Hele poenger med å samle flest mulig ansatte i en fagforening er å smi tette bånd og utvikle solidaritet mellom ansatte med forskjellige yrker og roller. Vi jobber for de samme arbeidskjøperne og sliter stort sett med de samme problemene. Vi er alle dårlig lønnet, vi sliter med stress og en hektisk arbeidsdag og har derfor i all hovedsak de samme interessene. Husk dette neste gang du får lyst til å praktisere janteloven. Grensene mellom fleip og mobbing kan være hårfine.

 

Ole Roger

 

Inkluderende arbeidsliv (IA) – En utfordring for Team Trafikk og BSF

 

Av John-Peder Denstad

Sekretær BSF

 

Team Trafikk - Inkluderende arbeidslivsvirksomhet (IA) fra 1.2.2003.

Regjeringen og de sentrale partene i arbeidslivet (Landsorganisasjonen i Norge (LO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Yrkesorganisa­sjonenes Sentralforbund (YS), Handel- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), Kommunenes Sentralforbund (KS), Akademikerne og staten ved Arbeids og administrasjonsdepartementet (AAD)) ble 3. oktober 2001 enige om en intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv. Intensjonsavtalen skal bidra til: 1) at en får et mer inkluderende arbeidsliv til beste for den enkelte arbeidstaker, arbeidsplass og for samfunnet; 2) reduksjon i bruken av uføretrygd og i sykefraværet; 3) å ta bedre i bruk eldre arbeidstakeres ressurser og arbeidskraft i arbeidslivet (jfr. ”Nasjonalt krafttak for eldre i arbeidslivet” for å motvirke tidlig avgang blant eldre i arbeidslivet). De operative mål for avtalen er: 1) å redusere sykefraværet med minst 20 % for hele avtaleperioden (1.10.01 – 31.12.05) i forhold til sykefraværsnivået for 2. kvartal 2001 i henhold til Rikstrygdeverkets / Statistisk Sentralbyrås nye statistikk; 2) å få tilsatt langt flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne (yrkeshemmede arbeidstakere, arbeidstakere på attføringstiltak, reaktiviserte uføretrygdede) enn i dag. Partene i denne avtalen fastsetter etter nærmere drøftinger måltall; 3) å øke den reelle pensjoneringsalder (dvs. den gjennomsnittlige avgangsalderen fra arbeidslivet).

 

Inkluderende arbeidsliv (IA) begrepet i avtalen er veldig bra formulert: ”Et arbeidsliv som har plass til alle som vil og kan arbeide. Arbeidslivet skal ha rom for personer med midlertidig eller varig redusert funksjonsevne og eldre arbeidstakere.”

 

For å realisere intensjonsavtalens mål forutsettes det at arbeidet med et inkluderende arbeidsliv forankres i bedriftene. Samarbeidsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv ble sist uke i januar 2003 underskrevet av Team Trafikk AS og Trygdeetatens Arbeidslivssenter i Sør-Trøndelag. Avtalen gjelder fra 1.2.2003. Avtaleinngåelsen er støttet av BSF. Team Trafikk er dermed godkjent av myndighetene som ”inkluderende ar­beidslivsvirksomhet” (IA-virksomhet).

 

I henhold til samarbeidsavtalen skal Team Trafikk sammen med tillitsvalgte blant annet sette egne delmål for de enkelte punktene i intensjonsavtalen (innen 12 uker etter avtaleinngåelse). Innen samme tidsrom skal det også etableres rutiner for oppfølging av sykemeldte i samarbeid med de ansattes representanter. Våre tillitsvalgte har en viktig oppgave i å bidra til at bedriften utformer realistiske og gjen­nomførbare målsettinger og rutiner for å følge opp avtalens forpliktelser og rettigheter.

 

IA-prosjektet – innhold og utfordringer.

BSF-styret har det siste året innhentet informasjon og synspunkter om avtalens inn­hold og konsekvenser. I fagforeningsmiljøer dreier debatten seg blant annet om følgende ti forhold:

(NB:Henvisninger til paragrafer under gjelder veilederen til samarbeidsavtalen til IA.)

Arbeidskjøpere er nervøse for negative konsekvenser av økt rett til egenmelding.

Dette er en noe hysterisk reaksjon fordi erfaring med dette, blant annet i kommuner, viser nedgang eller stabilt fravær. Folk er anstendige. Statistikk viser at korttidssykefraværet beregnet som fraværsdager i forhold til avtalte arbeidsdager, er stabilt og lavt i Norge. IA-avtalen utvider arbeidstakernes mulighet til å bruke egenmelding til åtte kalenderdager pr. sykefraværstilfelle med et samlet øvre tak på 24 dager pr. år.

IA står ikke i forhold til det virksomhetens budsjett gir rom for.

Å komme inn med tiltak før fravær er den riktigste strategi – tenke forebyggende arbeidsmiljøarbeid.

Arbeidskjøper har nok med å forholde seg til de ”friske”

Å komme inn med tiltak før fravær er den riktigste strategi – tenke forebyggende arbeidsmiljøarbeid.

Snakk om sykdom i stedet for sykefravær.

Skiftarbeid gir dårlig helse / sykdom. Ubekvemme arbeidstider og nattarbeid slår ut flere og flere, og jo eldre man blir. Dette viser nyere forskning – ”Tung” og god forskning på den biologiske rytmen. Derfor henger det ikke på greip at myndighetene nå vil øke rammene for bruk av overtid. Dette er ekskluderende viser forskning.

Det skal settes minimum ett delmål lokalt.

Det må jobbes med å konkretisere minimum ett av de to siste av de tre delmålene i samarbeidsavtalen (tilrettelegge for flere ansatte med redusert funksjonsevne og eldre arbeidstakere). Hvis ikke kan man ende man opp med en uønsket sykefravær / mobbekampanje.

Sette måltall (jfr. pkt. 3e – ”Arbeidsgivers ansvar – Legge til rette for arbeidstakere med redusert funksjonsevne”)

Det bør settes mål om ”så å så mange” lette turnuser i forhold til det totale antall turnuser. Tenk ”graviditet”. Tenk ……..

Sette måltall (jfr. pkt. 3f - ”Arbeidsgivers ansvar – Legge til rette for å kunne rekruttere og beholde eldre arbeidstakere”)

Det bør settes mål om antall over 50 år. Man bør få i samtale de som er 45+ om hva som skal til. Det bør settes mål om at ingen skal jobbe mer enn x timer overtid.

Pkt. 3d ”Arbeidsgivers ansvar – I samarbeid med myndighetene, bidra til omskolering-, etter- og videreutdanning slik at den syk­meldte kan bli kvalifisert til nytt arbeid / stilling innenfor virk­somheten (sykefraværsgarantien)

I ”sykefraværsgarantien” ligger det en sterk forpliktelse på bedriften til å få avklart så snart som mulig om og i så fall på hvilken måte den sykemeldte kan bli kvalifisert til nytt arbeid / stilling. På dette området er det nødvendig å trekke inn §13 i Arbeidsmiljøloven (”Særlig om yrkeshemmede arbeidstakere”) dette er en mye sterkere paragraf.

Informasjonsplikt om såkalt restarbeidsevne for arbeidstaker (jfr. pkt. 4e – ”Arbeidstakers ansvar – Opplyse om egen funk­sjonsevne og mulige tiltak for å være i eller komme tilbake til hel- eller deltidsarbeid”)

Det er nå utarbeidet en egen forskrift til Folketrygdloven om dette. Dette er et ”sårt” punkt i IA-avtalen. Å skille funksjonsevne og diagnose er i følge medisinske eksperter meget vanskelig. Det skal ikke utvises ”utilbørlig” press på den enkelte (jfr. pkt. 3a – ”Arbeidsgivers ansvar – Ta initiativ til, og bidra positivt til dialog og samarbeid med arbeidstaker­ene. Dialogen er grunnlag for oppfølging av den enkelte sykmeldte og iverksetting av tiltak for at arbeidstakeren kan være i eller komme tilbake til arbeid”). Fagforeningen / Tillitsvalgte har en viktig oppgave i å stille opp sammen med den enkelte ansatte i slike tilfeller. Virksomheten kan søke om tilretteleggingstilskudd (inntil 36 uker ) fra trygdeetaten og lønnstilskudd inntil 50 % fra Aetat (inntil (inntil 3 år) (jfr. punkt 3e). Det er viktig å innarbeide i oppfølgingsplanen for den enkelte en sikkerhet for arbeid utover 3 år.

Skriftlige rutiner for oppfølging av sykmeldte / oppfølging av oppfølgings­plan

Fagforeningen / tillitsvalgte har en meget viktig oppgave i dette arbeidet, og må være aktive her.