LANDSORGANISASJONEN I NORGE

Samfunnspolitisk avdeling

 

  LO-blikk på partiene 2/03

 

 

 

FREMSKRITT ELLER TILBAKESKRITT?

-FRP SOM ARBEIDSTAKERNES PARTI

 

 

1.                     Ytterligere kutt i ledighetstrygd?

2.                     Med FRP ville AFP vært borte

3.                     Enda flere på korttidskontrakt

4.                     Egen skatteøking for fagorganiserte; arbeidsgiverkontingent går fri

5.                     Bløff om inntektspolitisk samarbeid

6.                     Høyere rente

 

 

November 2003

 

* * *

 

Fremskrittspartiet er av noen fremstilt som ”et nytt arbeiderparti”

I sitt alternative statsbudsjett for 2004 viser imidlertid FRP seg som et klart mer arbeidstakerfiendtlig parti enn regjeringspartiene. På viktige punkter går partiet lenger enn Regjeringen i gal retning.

 

En gjennomgang av FRPs opplegg med vekt på punkter av særlig interesse for arbeidstakerne er gitt i det  følgende.

 

1.      YTTERLIGERE KUTT I LEDIGHETSTRYGD?

 

FRP støttet den svekkelse av trygden til de ledige som kom for inneværende år. Den gir langtidsledige opptil 20 000 kroner i reduserte dagpenger per år. I FRP-forslaget for 2004 gjøres intet for å rette opp dette slaget mot de ledige; men en antyder behov for ytterligere angrep på de ledige:

 

Det må blant annet gis langt større incitamenter til å ta lønnet arbeid ved hjelp av skattelettelser og innstramminger i dagpengeordningen, samt innføring av plikt til å ta imot tilvist arbeid.

 

En støtter også Regjeringens forslag om en ny tilstramning overfor de med lavt trygdegrunnlag, ved å reduserer deres periode med trygd fra 1 ½ til maksimum 1 år. Dette kommer på toppen av fjorårets endringer:

 

·          Utvidet ventetid fra 3 til 5 dager. Rundt 100 000 var anslått å tape dagpenger i to dager.

·          Ferietillegget i dagpengeordningen avviklet. Dette tillegget utgjør 9,5 pst. for personer som har mottatt dagpenger lenger enn 8 uker. I 2001 hadde 38 000 personer rett til slikt ferietillegg

·          Minstegrunnlaget hevet fra 1,25 G til 1,5 G. Grensebeløpet ble da økt til 81 300. Det slo ut for de med kort deltid og de som jobber en mindre del av et kalenderår (studenter, folk som flytter, nybegynnere i arbeidsmarkedet

·          Maksimal stønadsperiode reduseres fra 3 til 2 år. Per september 2002 var 5 000 registrert helt ledige lenger enn 81 uker.

·          Kravet til delvis ledighet ble økt fra 40 til 50 pst.

 
 

2.      MED FRP VILLE AFP VÆRT BORTE

 

FRP har vært en konsekvent motstander av AFP; den mulighet arbeidstakere har til å ta ut pensjon fra 62 år i en ordning organisasjonene i arbeidsmarkedet har forhandlet frem. Uten denne ordningen ville slitne arbeidstakere måtte søke uføretrygd for å kunne avslutte yrkeslivet før ordinær pensjonsalder. Den er fortsatt den høyeste i hele verden.

 

Det er da også logisk at partiet støttet Regjeringens forslag om at supplerende gavepensjon fra arbeidsgiver brått skulle bortfalle (om en skal unngå tap av AFP). Dette forslaget ble trukket av regjeringspartiene som ledd i budsjettforliket med Arbeiderpartiet.

 

 

3.      ENDA FLERE PÅ KORTTIDSKONTRAKT MED FRP

 

I Norge er oppsigelsesvernet en viktig del av arbeidstakernes trygghet og maktposisjon. Det gir beskyttelse mot at man kan sies opp uten gyldig grunn og det gir en rimelig tid før arbeidsforhold kan avvikles. Dette er et generelt viktig middel for at en arbeidstaker ikke skal være altfor underlegen maktmessig i forhold til arbeidsgiver. Det skal også gi en viss trygghet for å kunne oppfylle økonomiske forpliktelser i forhold til forsørgeransvar og mulighet til å kunne betjene lån.

 

Regjeringens forslag om å gjøre det lettere for arbeidsgivere med korttidskontrakter møtte sterke reaksjoner. Regjeringspartiene  trakk til slutt dette, etter budsjettforliket i Stortinget med Arbeiderpartiet. Tiltaket ville gjort et allerede hardt arbeidsliv enda mer preget av utrygghet og turbulens. Det nye forslaget innebar at:

 

a.        De begrensninger vi til nå har hatt for midlertidige ansettelser,  bortfaller for ansettelser som varer inntil ett år.

 

b.       Det generelle hovedvilkår (arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften) utvides ( til bestemt oppdrag).

 

c.        Adgang til for landsomfattende fagforening å inngå avtaler om midlertidig ansettelse i enda flere tilfeller.

 

Selv om også FRP signaliserte vilje til å utsette forslaget. går partiet i følge sitt program enda lenger enn Regjeringen i sine ambisjoner om å etablere et mer amerikansk preget arbeidsmarked.  Der kan arbeidsgiverne nokså uhemmet basere seg på kortsiktig bruk av arbeidskraft. I praksis er de aller fleste ”midlertidig ansatt”.

 

I handlingsprogrammet sier Frp bl.a:

·          At lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet oppheves, med mindre de er nødvendige av medisinske, sikkerhetsmessige eller grunnleggende sosiale årsaker.

·          ”Forenkle og liberalisere arbeidsmiljøloven.”

·          ”Et fritt arbeidsmarked fungerer ikke bra så lenge monopolliknende organisasjoner inngår avtaler for arbeidstagere og arbeidsgivere. Arbeids-, lønns- og ansettelsesavtaler fungerer best dersom disse oppnås ved enighet mellom arbeidstagere og arbeidsgivere i den enkelte bedrift.”

 

4.      EGEN SKATTEØKING FOR FAGORGANISERTE; ARBEIDSGIVERKONTINGENT GÅR FRI

 

FRP går inn for å fjerne fradraget for fagforeningskontingent. Regjeringen foreslår som resultat av årets tariffoppgjør å øke dette fra 1 350 til 1 800 kroner per år.

 

FRPs forslag betyr en egen skatteskjerpelse for de som er medlem av fagforening på ca 500 kroner. Det innebærer også et brudd på en type kontrakt mellom myndighetene og partene i arbeidslivet FRP har sagt seg særlig ivrig etter å støtte.

 

Arbeidsgiverne slipper imidlertid unna med sin kontingent. FRP forsterker dermed ubalansen i skattemessig behandling av arbeidsgiver/arbeidstaker. Klart mer av kontingenten som bedriften (arbeidsgiveren) betaler til sin forening/ organisasjon er fradragsberettiget

(se Samfunnsnotat nr 14/2002 om dette).

 

Fradrag for betalt kontingent kan gis med inntil:

·          kr 1800 for arbeidstakere (forslag for 2004)

·          2 promille av samlet utbetalt lønn (arbeidsgivere, næringsorganisasjoner) i året forut for inntektsåret

 

Fradraget på arbeidsgiversiden tar lønnsutviklingen automatisk inn i regnestykket slik at fradragsandelen for arbeidsgivere holdes oppe over tid, mens arbeidstakerne får lavere fradrag dersom det nominelle taket ligger fast.

 
 

5.      BLØFF OM INNTEKTSPOLITISK SAMARBEID

 

Dette elementet i budsjettforslaget bekrefter på nytt at partiets høyt profilerte ideer om inntektspolitisk samarbeid er en ren bløff. I sitt budsjettdokument foreslår de som et eget punkt:

 

Stortinget ber regjeringen ta initiativ til et inntektspolitisk samarbeid hvor staten tilbyr skatte- og avgiftslettelser som et bidrag i en felles rammeavtale for lønnsoppgjøret 2004.

 

De har fremstilt dette som et viktig element i å dempe kostnadsutviklingen og fremme sysselsettingen.

 

Både fjerningen av fagforeningsfradraget og svekkelsen av AFP er direkte brudd på tidligere inngåtte kontrakter og følgelig helt uforenlig med denne type samarbeid. Slike brudd vil nødvendiggjøre ekstra krav fra organisasjonene for å avverge at medlemmene mister rettigheter som er vel etablert og som er kommet som alternativer til lønnstillegg.

 

Partiets program mangler også enhver logisk forutsetning for slikt samarbeid. Det bygger som kjent på at nasjonale lønnsforhandlinger ikke skal forekomme. Slik også i det alternative statsbudsjett:

 

Hensynet til faktorer som bare kan bedømmes på arbeidsplassene krever lokal lønnsdannelse. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer produktiviteten både i privat og offentlig sektor, og som legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. Argumentene for lokal lønnsdannelse er dermed både geografiske, bransjemessige, utdanningsmessige, produktivitetsmessige og individuelle.

 

FRP skal altså ha bl.a. LO til å medvirke til ”lave” lønnstillegg samtidig som han ikke ønsker at de skal ha noen rolle i lønnsdannelsen.

 

Spørsmål: Hva slags sammenheng er det i dette?

 

Svar: Som for mange andre FRP-ideer: ingen!

 

 

6.      HØYERE RENTE

 

FRP markerer seg også ved en pengepolitikk som vil gi Norges Bank enda friere stilling og mulighet til en mer ytterliggående politikk. I det alternative budsjettet heter det:

 

Fremskrittspartiet var det første partiet som i Stortinget foreslo innføring av inflasjonsmål for pengepolitikken. Etter at de andre partiene lenge strittet i mot ble inflasjonsmål til slutt innført våren 2001.

 

Fremskrittspartiet vil gå et skritt videre og har flere ganger foreslått å lovfeste inflasjonsmålet. I dag er inflasjonsmålet kun gitt som en forskrift fra regjeringen til Norges Bank. Dette er ikke et trygt nok institusjonelt fundament for inflasjonsmålet. De internasjonale finansmarkedene vet at regjeringen over natten kan endre inflasjonsmålet. Dermed bakes det inn en viss usikkerhetspremie i det norske rentenivået. Ved å lovfeste inflasjonsmålet, blir det vanskeligere å endre inflasjonsmålet, eller å gå tilbake til et kursmål. Dermed vil det internasjonale finansmarkedet få større tiltro til inflasjonsmålet.

 

I forbindelse med lovfesting av inflasjonsmålet vil Fremskrittspartiet sørge for at den såkalte instruksjonsretten til regjeringen overfor Norges Bank tas bort.

 

Partiet har en linje som for eksempel i den tid vi har bak oss ville bidratt til enda høyere rente på to måter:

·          først direkte ved økte fullmakter til sentralbanken

·          dernest ved større bruk av oljeinntekter, som for Norges Bank er en viktig motivator for økt rente.

 

Forslagene om økte uttellinger på budsjettet og samtidige skattelettelser, men de blir til kortvarig glede når virkninger kommer på rente, valuta og andre områder av den offentlige og private økonomi. 

 

FRP fremmer også noen nokså spesielle forslag som synes å være inspirert av   lærebøker i teoretisk økonomi. En vil:

·        legge frem et utenlandsbudsjett ved siden av det ordinære statsbudsjettet

·        igangsette et forskningsprosjekt på makroøkonometriske modeller

 

Dette tjener nok mest som et forsøk på å tilsløre de uheldige virkningene av partiets økonomiske politikk

Slutt

Alle ofres i ny pensjonsreform

Pensjonskommisjonens endelige rapport fremlegges 16. desember og innholder krutt for fagbevegelsen: Avvikling av AFP-ordningen, svekkede offentlige pensjoner og lavtlønte som pensjonstapere.

Denne artikkelen er sakset fra Aftenposten
 

Tøffe tak.  

Den politiske behandlingen av pensjonsommisjonens rapport "blir et helvete", sier en kilde som står Pensjonskommisjonen nær. Å innføre et system med fleksibel pensjonsalder fra 62 til 70 år, der det skal lønne seg å jobbe lenge og pensjonen står mer i forhold til hva du har tjent gjennom livet, kan ikke skje uten å frata grupper av arbeidstagere goder de har i dag.

Særlig tøft blir det når angrepet på tariffbundne rettigheter ikke kan "sukres" overfor fagbevegelsen, med en lovfestet rett til bedriftspensjon for de 900 000 i privat sektor som i dag må nøye seg med det de får fra folketrygden. En gjennomsnittslønn gir i dag bare rundt 50 prosent av tidligere lønn i pensjon fra folketrygden. Derfor er det viktig med bedriftspensjon "på toppen".

- Dette er en stor urimelighet. Vi er nødt til å finne en løsning, og jeg hadde en viss lit til at pensjonskommisjonen skulle bli enige om noe. Har de ikke blitt det, er jeg den første til å beklage, sier forbundsleder Kjell Bjørndalen i Fellesforbundet, LOs største private forbund.

Splittelse
Kilder som står kommisjonen nær bekrefter overfor Aftenposten at kommisjonen på sitt siste møte mandag ikke greide å samles om en obligatorisk bedriftspensjon.

Kommisjonens endelige rapport vil likevel inneholde flere ulike forslag til hvordan problemet kan løses. Blant annet skisseres en løsning der alle arbeidstagere, også innenfor offentlig sektor, får en obligatorisk innskuddspensjon på toppen av folketrygden, der innskuddet/premien tas innenfor rammen av det som i dag betales i premie til folketrygden. Dette forslaget er høyst kontroversielt, fordi det vil svekke de offentlige ordningene.

I stat og kommune er de ansatte gjennom sine bedriftspensjoner (tjenestepensjoner) i dag sikret 66 prosent av lønn i pensjon, uansett hvordan folketrygden utvikler seg. Denne garantien er umulig å opprettholde i det nye systemet med en modernisert folketrygd, der det skal lønne seg å stå lenge i arbeid.

Etter det Aftenposten kjenner til, har selv Arbeiderpartiet støttet en avvikling av 66 prosent-garantien.

Statsansattes bedriftspensjon er regulert i lov og kan endres av stortinget, mens de kommunale bedriftspensjonene er hjemlet i tariffavtale. Dermed må slaget om fremtidens kommunale pensjoner først og fremst stå mellom arbeidsgiver og arbeidstager i tariffoppgjøret.

 

Tove Stangnes, nestleder for nesten 300 000 kommuneansatte i Fagforbundet, varsler massiv motstand mot pensjonskommisjonens forslag.

- Vi er ekstremt opptatt av at pensjonsordningene ikke blir dårligere for våre medlemmer, og vi representerer lavere og midlere sjikt som taper. Forslagene premierer de lettere stillingene. Lavtlønte kvinner som ikke orker å stå løpet ut taper, sier Stangnes.

Uenigheten omkring obligatorisk bedriftspensjon i privat sektor, er ifølge kilder nær kommisjonen det eneste viktige området der kommisjonen ikke har greid å komme frem til en flertallsinnstilling.

Det er flertall for å la oljefondet bli et pensjonsfond. Det er flertall for fleksibel pensjonsalder, der det lønner seg å stå lenge i arbeid. Og det er flertall for å trekke statens bidrag til tidligpensjonsordningen, AFP.

Likevel er det ingen tvil om at de som av ulike årsaker avslutter arbeidslivet tidlig, vil tape på pensjonsrefomen i forhold til dagens system. Høytlønte vil også vinne, på bekostning av dem med middels og lavere inntekter.


 

Slutt

 

Overtidsbruk i Team Trafikk AS – Om retningslinjer og begrensninger i bedriftens styringsrett.

 

John-Peder Denstad

Sekretær BSF

 

Bedriften har nylig sendt ut retningslinjer for bruk av overtid i Team Trafikk AS med bakgrunn i at Stortinget tidligere i år vedtok å endre Arbeidsmiljølovens § 50 om lengden av overtidsarbeid.

 

Sterke politiske høyrekrefter ønsker dessverre å rasere Arbeidsmiljølovens vernebestemmelser og fagforeningenes viktige rolle i å kunne være et felles og samlende talerør for ansatte i bedriftene.

 

Retningslinjene lister opp en ramme som i liten grad synliggjør fortsatt gjeldende begrensninger i bedriftens styringsrett. Til orientering gjengis nedenunder noen av begrensningene i bedriftens styringsrett om arbeidstid / overtidsarbeid slik de er nedfelt i Arbeidsmiljøloven (AML).

 

Tilrettelegging av arbeidet – AML §12:
Arbeids­giver har plikt til å ordne arbeidstiden slik at arbeids­takerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger, eller slik at deres mulighet for å vise aktsomhet og ivareta sikkerhetshensyn forringes, jfr AML § 12 nr.1.

 

Arbeidsgiverens plikter – AML § 14 pkt. f:

For å sikre at hensynet til arbeidstak­ernes sikkerhet, helse og velferd blir ivaretatt på alle plan i virksomheten, skal arbeidsgiveren organisere og tilrette­legge arbeidet ”under hensyn til den enkelte arbeidstakers alder, kyndighet, arbeidsevne og øvrige forut­setninger".

 

Overtidsarbeid og merarbeid – AML § 49:
Det er fortsatt kun i begrensede tilfeller at det er adgang til å arbeide merarbeid og overtid, jfr. AML § 49 nr. 1. Dette gjelder bl.a. ved uforutsette hen­dinger og uforutsett arbeidspress, når det er mangel på arbeidskraft med spesi­ell kompetanse eller det på grunn av sesongmessige svingninger oppstår et særlig arbeidspress, og når det er nødvendig for at ikke anlegg, maskiner, rå­stoffer eller produkter skal ta skade. Merarbeid og overtidsarbeid er ikke tillatt gjennomført som en fast ordning.

 

Overtidsarbeid og merarbeid – AML § 49:
Arbeidsgiver plikter å frita arbeidstaker fra å utføre merarbeid og over­tidsarbeid når denne av helsemessige eller vektige sosiale grunner eller andre personlige grunner ber om det, jf. AML § 49 nr. 2.
 
Lengden av overtidsarbeid – AML § 50:
Regelen om at overtidsarbeidet skal søkes fordelt på en slik måte at en unngår for stor belastning for den enkelte arbeidstaker er beholdt. Overtids­arbeidet må derfor ikke konsentreres slik at det går utover helsen til den enkelte arbeidstaker.

 

Lønningslister – AML § 52 - Begrensninger i arbeidsgivers styringsrett:
Regelen om at det skal føres lønningslister som viser antallet overtidstimer pr. uke og pr. kalenderår for den enkelte arbeidstaker gjelder fortsatt, jfr. AML § 52. Listene skal være tilgjenge­lig for Arbeidstilsynet og de tillitsvalgte.

 

 

 

 

 

 

Slutt

 

Ansatte betaler prisen for billige flyreiser

 

Ryanair liker ikke fagbevegelsen og fagbevegelsen liker ikke Ryanair, skrev den svenske avisen Dagens Nyheter for en tid tilbake. Ifølge avisen har Ryanairs lave priser en mørk bakside - nemlig at arbeidsvilkårene til personalet er under enhver kritikk.

 

 

Tre faglige organisasjoner har gjennomført demonstrasjoner mot Ryanair i Charleroi, Belgia. To belgiske fagforeninger og det europeiske transportarbeiderforbundet krever at de ansattes arbeidsvilkår skal være i overenstemmelse med vilkår som er vanlig i de respektive land. Enten det er i Belgia eller i Sverige.

Flere tidligere Ryanair-ansatte kommer med kraftig kritikk av forholdene bak forhenget.


- Ledelsen har et uoffisielt system for å kvitte seg med brysomme ansatte. Blir du syk, har for mye drivstoff når du lander, eller gjør noe annet "galt", får du en prikk. Når du har fått for mange, sparker de deg, sier Petter Helland. Han var flyger i Ryanair i et halvt år, fram til i fjor vår. Da sluttet han, og han vil aldri mer sette sine bein i et Ryanair-fly.


- Jeg har sett og opplevd for mye. Jeg fraråder alle å fly med Ryanair, sier han.

- Jeg vil også fraråde alle å fly med Ryanair, sier Gerd Kristiansen, medlem av Arbeidsutvalget i Fagforbundet.

- Ut fra de opplysningene vi har fått kjennskap til, tar vi sterk avstand fra den arbeidsgiverpolitikken som selskapet Ryanair driver, sier hun. Kristiansen mener også at dette er en naturlig konsekvens når det er markedet og konkurransen som får råde.

- Vi ser det her hjemme også, sier hun. Det er de ansattes lønns-, pensjons og arbeidsvilkår som rammes når kostnadene presses ned.


Du finner mer informasjon om saken i Forbrukerrådets rapport om flyselskapet. Rådet mener Ryanairs lavpriskonsept går på sikkerheten løs.

 

 

Slutt

 

Olje og pensjon

 

Den 21. august melde NRK Dagsnytt at det norske oljefondet igjen har vakse, til rundt 800 milliardar kroner, og at det truleg vil bli på meir enn 900 milliardar før året er omme. Det tilsvarer nesten 200.000 kroner pr. innbyggjar. Finansminister Per-Kristian Foss sin kommentar til denne meldinga var at: ”Vi er blant de land i verden som har de aller største utgiftene til pensjoner, faktisk to til tre ganger mer enn sammenlignbare land. Dette er et meget godt pensjonsfond å ha” (Aftenposten, nettutgåve 21.08.03). Dette reiser to spørsmål: For det første: Er pensjonsutgiftene i Norge verkeleg ”to til tre” gongar større enn i ”sammenlignbare” land? For det andre: Kan oljefondet faktisk brukast til å finansiere pensjonane?

Når det gjeld første spørsmålet, ser det ut til å vere stor semje om at eit rimeleg mål ved internasjonale samanlikningar er kor stor del av bruttonasjonalproduktet (BNP) pensjonane utgjer. Dessutan er vel ikkje Foss usamd i at Norge bør samanliknast med land der velferdsstaten er nokolunde utbygd. Pensjonskommisjonen sin førebelse rapport (04.09.2002, s. 22) referer til tal frå OECD som viser at dei offentlege utgiftene til alderspensjonar i Norge i år 2000 utgjorde 4,9% av BNP, medan gjennomsnittet for eit utval OECD-land var 7,5%. (Av mangel på data for mange land inkluderer ikkje desse tala tidlegpensjonar.) I dette utvalet er det land - f.eks. Australia, USA og New Zealand - som knapt kan kallast velferdsstatar og som har svakt utbygde, stort sett private pensjonssystem.

Plukkar vi ut ein del land som etter mitt skjønn bør kunne samanliknast med Norge, nemleg Canada (5,1%), Danmark (6,1%), Finland (8,1%), Frankrike (12,1%), Tyskland (11,8%), Italia (14,2%), Spania (9,4%), Sverige (9,2%) og Austerrike (9,5%), så hadde altså alle desse ni landa høgre nivå på alderspensjonen enn Norge. Dei hadde dessutan eit gjennomsnitt på 9,5%, nesten det doble av Norge. Dersom pensjonssystema i desse landa og i Norge ikkje blir endra, vil gjennomsnittet deira etter OECD sin prognose stige til 13,2% i 2050, medan Norge då vil ha eit nivå på 12,9%. At den norske staten har eller vil få spesielt høge pensjonsutgifter er ein myte som blir effektivt kolportert av den norske makteliten. Finansminister Per-Kristian Foss gjer tydelegvis sitt beste for å byggje opp under denne myten.

Heller ikkje Foss sin påstand om at oljefondet er ”et meget godt pensjonsfond” er lett å forsvare. Eit første problem for finansministaren er at avkastinga av oljefondet varierer så sterkt, ikkje berre frå år til år, men mellom periodar på fleire år. Ho kan derfor ikkje brukast til relativt faste årlege pensjonsutbetalingar. (I fjor hadde ikkje oljefondet avkasting, men eit samla tap på vel 28 milliardar kroner.) Men dette problemet kan løysast enkelt ved å avskaffe den merkverdige ”handlingsregelen”, som eg har foreslått avskaffa av heilt andre grunnar (jfr. Klassekampen, 31/8).

Eit langt større problem er at same korleis pensjonane blir ”finansierte”, må dei til sjuande og sist takast av løpande produksjon og inntekter i den norske økonomien. Det innser også Pensjonskommisjonen (jfr. f.eks. s. 11 i førebels rapport). Men oljefondet representerer ei oppbygging av fordringar overfor utlandet, som skriv seg frå overskot på handelsbalansen. Det inneber at fondet kan brukast berre til å etterspørje utanlandske varer og tenester, dvs. finansiere import frå utlandet.

Forenkla kan problemet illustrerast slik: Folketrygda sine utbetalingar til alderspensjon blir i år på ca. 75 milliardar kroner. La oss anta at regjeringa har bestemt seg for å bruke pengar frå oljefondet, dvs. ca. 10 milliardar dollar, til å dekke denne utgiftsposten. Desse 10 milliardar dollar blir veksla inn i norske kroner og delte ut til pensjonistane. Den norske importen som del av BNP er grovt rekna 35%. Når vi (for å forenkle) ser bort frå at pensjonistane sparer, vil derfor berre 26 milliardar kroner vil gå til import som krev bruk av dollar. Med andre ord: Berre 3,5 milliardar av dei totalt 10 milliardar dollar frå petroleumsfondet som skulle brukast til alderspensjonar, blir faktisk brukte. Resten - på 6,5 milliardar dollar - vil framstå som ein auke i Norge sin valutareserve, og kan like gjerne førast direkte attende til oljefondet igjen.

Derimot vil 49 milliardar kroner gå til kjøp av varer og tenester produserte i Norge. Desse pengane vil representere eit ”ytre” tillegg til den innanlandske etterspørselen, finansiert av oljefondet. I ein situasjon med høg arbeidsløyse og ledig kapasitet i økonomien er ikkje dette noko problem. Men dersom det er nær full sysselsetting, vil det ytre tillegget til den innanlandske etterspørselen føre til pris- og lønnspress, slik at overføringa til pensjonistane av ein del av innanlandsk produksjon blir ”finansiert” gjennom inflasjon. Vil regjeringa unngå ein slik situasjon, må ho nøytralisere det ”ytre” etterspørselstilskotet frå oljefondet ved å la vere å redusere skattane som elles skulle ha finansiert trygdeutgiftene, og ho må heller ikkje bruke desse skattane til å finansiere andre statlege utgifter. Men då kunne jo skattane like godt ha blitt brukte til trygdeutgifter, og oljefondet kunne ha stått urørt!

Min spådom er at oljefondet aldri vil bli brukt til å finansiere pensjonsutgifter i serleg grad. Derimot vil det (som eg prøvde å vise i min artikkel i KK den 31/8) vere rasjonelt å bruke oljefondet til motkonjunkturpolitikk.

-Rune Skarstein

 Slutt