” Det e en årsak te alt, pappa!”

 

Når katastrofen rammer deg og din familie så blir livet forandret. Slik har det også selvsagt blitt for meg, etter at min eldste sønn tok sitt eget liv den 19. mars. Jeg har så smått begynt å komme i gang med livet mitt igjen etter denne katastrofen, men livet blir nok aldri det samme.  En slik opplevelse gjør noe med deg som menneske, og du får en del andre perspektiver på saker og ting, ikke minst på livet selv.  Hva er viktig og hva er mindre viktig her i livet. En ting som har blitt utrolig klart for meg er hvor viktig det er å ha gode venner og kolleger. Alle hilsninger, blomster, telefoner, SMSer, E-poster, klemmer, klapp på skulderen eller et forsiktig ”hvordan går det med deg?” fra dere kolleger, har vært til stor hjelp og støtte for meg og min familie i denne tunge tiden. Jeg visste ikke at det var så mange som brydde seg om hvordan jeg har det. Jeg vil på denne måten rette en stor takk til alle dere  som her vist slik ekte medmenneskelighet, og slik sympati for meg og mine.

Det er nok få som vet hvilken sorg det er å miste sitt eget barn, men alle som har barn selv kan nok ane noe om hvordan jeg har det. Og når døden kommer på denne måten, blir sorgen forsterket av ett lass med skyldfølelse og en masse spørsmål jeg aldri vil få svar på. Hva gjorde jeg galt? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva skulle jeg gjort i stedet for? Hvorfor skjedde dette akkurat nå? Det eneste som vi vet nå, er at den indre smerten han bar på, nok var mye større enn noen av oss greide å forstå. Og det vil jeg selvsagt også for all fremtid bebreide meg selv for at jeg ikke forsto.

Det er vel også vel kjent at sønnen min var rusavhengig. Til tross for det var han en sterk flott gutt, som gang på gang kjempet seg ut av problemene. Men falt tilbake like mange ganger.  ”Det e en årsak te alt , pappa”, pleide Christian å si. Slik er det nok. Det er en årsak (eller flere) til at noen får større problemer med rusbruken enn andre. Noen av problemene min sønn hadde har han fortalt meg, men sannsynligvis var det andre ting han ikke fortalte meg. Dette kan være noe å tenke på for oss alle neste gang vi treffer en som er rusavhengig.

Nok om mine private problemer. Jeg er tilbake i jobb og det går rette veien. Tiden leger nok ikke alle sår, men man lærer seg å leve med det. Det jeg egentlig ville si i denne forbindelse er at noe om hvor viktig det er for den som er i en krise, stor eller liten, at noen bryr seg. Så tenk på det neste gang du hører om en kollega som sliter litt med tilværelsen. Spør hvordan det går, ta en telefon, send en melding, en hilsen eller gi ham/henne en klem når dere møtes, kort sagt vis litt omsorg. Det koster så lite, men betyr så mye. Det kan jeg underskrive på.

Ole Roger

Vil gjerne avslutte med et lite dikt av Haldis Moren Vesaas – Diktet heter Draum:

Det ropte fra sjøen om hjelp, hjelp.

Ei røyst eg kjende: - di.

Eg skunda meg nedtil, sprang, sprang,

Fekk båten i hast gjort fri.

 

Skauv i fra land, greip årene,

satte meg ned for å ro,

Men kom ingen veg. Makteslaust

mot vassflata årene slo.

 

Kom ikkje nedi, fekk ikkje tak.

Vatnet var stivna som bly.

Og langt uti mørkret di røyst

Som ropte og ropte på ny.

 

Med årene sat eg og slo, slo

Mot dette som ikkje brast.

Slo og visste: du ropte om hjelp,

Med du heldt og båten fast.

 

Av Ole R. Berg